Johanne forteller meg om bussturene sine. Om hvordan verden utenfor bussvinduet fanger oppmerksomheten hennes. En linje, en farge. Litt avflasset graffiti, en gammel stripe med veimerking som holder på å forsvinne. Disse tilsynelatende uviktige merkene på byens overflate trer plutselig fram. De viser seg, avslører seg og tar på seg en slags viktighet. I øyeblikket så fanger de oppmerksomheten hennes og hun får en trang til å fange disse øyeblikkene. Det er disse øyeblikkene som danner grunnlaget for bildene som senere trer fram.
Rester, rester av trykk, rester av prosesser, minner, inntrykk, avfall, avkapp, avtrykk. Små spor. Nytt liv. Her er det ikke tankene som teller. Ikke tankene som styrer. Det er farger, former og følelser. Ved å eliminere tankekraften. Ved å separere kroppen og sjelen fra hjernen så får de operere fritt. De får operere lykkelig. Depresjon, angst, fobi, kall det hva du vil, starter alltid i hjernen, i tanken. I sinnet. Se på bildene, om vi kan kalle verkene det. Se på bildene og tenk på hva du ser. Et spill for galleriet. Et spill på ditt eget sinn. Fortell meg hva du ser, og du forteller noe om deg selv. Om du river et kart i filler og fester bitene sammen på ny på nye måter, hvilken verden oppstår da? Er det det samme kartet? Er verden den samme? For om du skal forsøke å navigere den gamle verdenen med dette nye kartet vil du alltid gå feil? Hvis du går feil mange nok ganger vil du til slutt gå riktig? Eller er det riktig å gå feil? Er det ikke da det virkelige, det ekte manifesterer seg for dine føtter? For ditt sinn?
Jeg vasker hendene på badet. Titter ned på gulvet. Ser treningsklærne ligge henslengt. Ser oransje, hvitt, rødt, lilla, sort, gult, grått og blått. Noen ville sett rot på gulvet. Jeg ser farger, former og teksturer. Tar et bilde med telefonen, men bildet klarer ikke å fange øyeblikket. Klarer ikke fange essensen av det jeg ser.
Fange det som fanger oppmerksomhet. Det er slik prosessene ofte starter. Med slike øyeblikk på bussen. På vei til skolen, på vei til jobb, på vei hjem. I det hverdagslige. På vei fra et sted til et annet. Det er da sinnet er mest oppmerksomt. Johanne trykker, printer, klipper, river, søler, farger, syr, limer, mister og finner. For meg virker det kaotisk, men for henne finnes det et usynlig system. Jo mer hun ser, jo mer hun produserer, jo mer passer noe sammen med noe annet. En linje på en tekstilbit fortsetter over i en annen. En farge på en bit hermer fargen på en annen og ut av fragmentene danner det seg plutselig bilder. Ut av kaoset danner sinnet strukturer, bilder og kart. Bildene blir ikke bilder i seg selv. De blir psykedeliske kart. Psykedeliske psykogeografiske kart. Kart du på alle måter vil gå deg vil ved å bruke. Det er det som er poenget.
Bussen kjører videre og øyeblikket, øyeblikket man henger seg opp i, det perfekte øyeblikket forsvinner sakte vekk og blir et lite bilde i speilet.
-tekst av Simen Godtfredsen
Johanne Teigen (f. 1986) er født og oppvaksen på Husnes, Norge. Teigen bur og tar for tida ein mastergrad i Medium og materialbasert - kunst ved Kunsthøgskulen i Oslo. Teigen sin kunstnariske praksis er prosessuell. Der ho utviklar sine eigne biledlege metodar. Ho jobbar med digitalt utskrivne verk, til i tillegg å behandle materiale på ein meir fysisk måte. Arbeida blir til gjennom samansetningar av former, i forskjellige lag, oppdikta komposisjonar og fargesamansetningar. Teigen fullførte ein bachelor i skulptur ved Camberwell College of Arts i 2012. Ho var nyleg med på ei gruppeutstilling ved Akademirommet ved Kunstnernes Hus. Teigen har hatt både solo- og gruppeutstillingar i inn og -utlandet, vore med i ei utandørs gruppeutstilling med installasjon på Oslo Street Art Festival og ho deltok i den 32. Biennial of Grapich Arts i Ljubljana i 2017. I 2017 vart ho invitert til å delta i eit kunstopphald i Keelung, Taiwan gjennom eit samarbeid med dei Nordiske landa og Taiwan, som avslutta med ei gruppeutstilling.